Marina Warner sin tale under prisutdelingen 10 juni

Deres Kongelige Høyhet Kronprins Haakon, representanter for Holbergprisen, ærede medlemmer av Holbergkomiteéen, min medprisvinner Rebecca Adler-Nissen, min høyt elskede familie og venner – kjære kolleger, mine damer og herrer.

Holbergprisen er en høyst uventet ære, og jeg takker dere av hele mitt hjerte for denne storsinnete anerkjennelsen.

Fra før jeg kunne lese, husker jeg at jeg gikk inn i verdener som var levende tilstede for mitt indre øye, men ikke tilgjengelige for mine fysiske sanser.

Likevel virket det slik. Fra terrassen i mine foreldres leilighet i Gezira i Kairo kunne vi se pyramidene, og på helligdager pleide mine foreldre å dra på landtur til Gezira og ta meg med på en rolig tur gjennom ørkenen på eselryggen. Pyramidens kikkhull av en åpning hadde en underlig plassering høyt oppe på siden av byggverket, og jeg ble fortalt at den åpnet opp mot en gang som førte dypt inn i sentrum av den hvor gravkammeret var skjult. Det mentale bildet fremkalte spennende, men forskremte spekulasjoner i mitt barnslige sinn, og jeg følte at jeg faktisk hadde kommet inn i dette mystiske avlukket fordi jeg var i stand til det i fantasien. På denne tiden hadde jeg dessuten en favorittdukke, en liten, utstoppet fe av tøy med stive vinger av streng trukket med gasbind og en glitrende krans på hodet. I den ene hånden hadde hun en stav med en stjerne på tuppen, men da jeg kom hjem fra lekeplassen en ettermiddag, hadde den glidd ut av den sammensydde hånden hennes. Jeg var ut av meg og fikk barnepiken til å gå veien vi hadde gått om og om igjen for å finne den. Dette tapet er ett av mine tidligste minner: Jeg var redd for at den andre verdenen som dukken min hersket over med staven sin nå var tapt.

Barnslige saker, kanskje, som fortjener å bli lagt til side som Paulus skriver, men i arbeidet mitt har jeg forsøkt å forstå fantasiskapninger og å vurdere former for menneskelig aktivitet som ofte e nedvurderte på nytt. Da jeg begynte å lese oppdaget jeg at gjennom bøkene – som ble min lidenskap – falt de umiddelbare begrensingene rundt meg bort. Fortid, nåtid og fremtid er alle til stede i fortellingens tid, og lesing ga meg adgang til mange verdener: Jeg kunne dra til oldtidens Kina, Afrika, India, stige opp til månen eller dykke ned til 10.000 favner under havflaten. Jeg kunne tumle ned kaninhullet til Eventyrland, eller gjennom jordens indre med Niels Klim. Ikke alle reisene mine var fiktive. I tråd med Rosseaus anbefalinger (han så med mistro på barns livlige fantasi) lærte jeg også om naturens undre og menneskelige bedrifter i et barneleksikon med historier om sprutende geysirer, isbreenes sakte bevegelser, en sommerfugls livssyklus, et dovendyr som henger opp ned fra en gren på et tre, taubroer over juv, spinnemaskinen. Jeg har fremdeles ikke sett mange av disse tingene i virkeligheten, og selv om jeg vet av erfaring at virkelige ting alltid oppleves med større fylde og rikere enn det sinnets indre øye kan klare å mane frem, så har både jeg og dere opplevd de til en viss grad, ikke i virkeligheten, men i tanken – i phantasmata.

Enhver kultur har skapt historier som viser til håndgripelige og verifiserbare fenomener i tilværelsen: stjerner, dyr, havet, ilden og uendelige typer av forhold mennesker har med hverandre og verden omkring, og har overført de til sammenhenger som ikke kan verifiseres. Enhver kultur har utviklet egne mønstre som danner rammer og noen ganger utviklet forestillinger om årsakssammenhenger, som former verdier, moral og estetikk, og etablerer orden gjennom belønninger og forbud og unntak – etiske systemer som en kan være enig eller uenig med. Da Columbus etterlot munken Ramon Pané på øyen Hispaniola, fikk han beskjed om å lære seg de innfødtes språk og så finne ut hva de trodde på og “hvor de drar etter at de er døde”. En av de sidene ved den gåten jeg har strevet med å forstå som er vanskeligst å få grep på har dreiet seg om hvor omfattende det mytiske er og hvor det er å finne. Hvor finnes det? Hvor begynner og slutter det? Bare i andre folk sine religioner? Hvorfor ikke i religiøs tro som står oss nærmere? I den episke historien til en nasjon? I den engelske dronningens kronjuveler?

Mytebegrepet endrer seg og skifter mening: én person sin historie er en annens legende; én person sin trossetning er tøv i en annens øyne. Roger Caillois, den franske tenkeren grunnla Collége de sociologie i 1937 for å undersøke hvordan det hellige et til stede i hverdagslivet. Hans tilnærming er viktig for mitt arbeid, fordi det hellige gjøres tydelig gjennom ritualer og symboler og bilder som er gjennomsyret av historier, enten de er historiske eller legendariske. På engelsk glir selve ordet “myte” raskt fra det opphøyde til det lavtstående, fra det positive til det negative. “Å, det er en myte ” er det samme som å underkjenne noe som en løgn. Men idealer kommer også ofte til uttrykk gjennom måten den mytiske forestillingsevnen fungerer på. Det å postulere alternative verdener hvor ting er ordnet på en bedre måte, har vært én av de grunnleggende og fornøyelige funksjonene til de fiktive historiene.  Da jeg leste den fantastiske historien om Niels Klims nedstigning til den jordens hule indre og hans møte med en annen planet inne i vår egen, ga det meg et sjokk av gjenkjennelse: Ludvig Holberg skriver i en tradisjon som jeg virkelig nyter og praktiserer det Jorge Luis Borges kaller “fantasi med fornuft” i den hensikt å gjøre narr av toskeskap og uvitenhet, og foreslår i stedet om hvordan tingene kunne ha vært ved å antyde hvordan rettsvesenet kan forbedres, hvor rett og rimelig det ville være at kvinner ble behandlet likt med menn, og forestilte seg profetisk at et annet samfunn der trærne var kloke, taleføre og kunne bevege seg, kunne forveksle han, et menneskelig vesen, med en underlig ape – og dette er over ett hundre år før Artenes opprinnelse! Som Paul Riceur så skarpt har bemerket, setter utrolige fabler de sosiale ordningene de skrives innenfor på prøve.

Da Natalia Zemon Davis fikk denne prisen for fem år siden, hyllet hun, som historiker, de menneskene hun hadde skrevet om, og som gjorde så mye i fortiden for å skape vår verden. Natalies arbeid har lært meg svært mye, og jeg bøyer meg for det eksempelet hun har vært, så det er et umåtelig og overraskende privilegium for meg å følge i hennes fotspor. Det usynlige følget som har gjort det mulig for meg å stå her foran dere omfatter ikke bare akademikere, lærere, redaktører, kolleger, lesere og venner – virkelige skikkelser i mitt individuelle liv og våre kollektive liv – men mange personer som aldri har eksistert i virkeligheten, men bare i kunsten, skapt av fantasien. Siden jeg nå er her i Skandinavia, inkluderer de Hamlet og Gertrude og Ophelia og Polonius, samt Aladdin en skikkelse som representerer naturlig kunnskap i Adam Oehlenschlägers skuespill. Så er det Den lille havfrue, og Babette med sitt vidunderlige gjestebud og Athene den kvinnelige giganten som oppsto i Karen Blixens fantasi, og for meg, en av mine beste favorittmyter, fortellingen om den vakre Balder som ble drept av den blinde broren som elsket han, gjennom Lokes onde list.

Terence Cave, litteraturforskeren og en person som har vært svært viktig for mitt arbeid, skrev nylig, “ Menneskelig erkjennelse er våken, oppmerksom, responsiv. Fremfor alt er den fantasifull: den kan tenke ut over begrensningene til de umiddelbare erfaringene vi gjør oss, foreta seg underlige ting med ord, finne opp fremtider og all slags historier, gi liv til personer som aldri eksisterte og finne opp troverdige historier og miljøer rundt dem. Til tross for håndgripelige bevis på at det forholder seg slik, har ordet “erkjennelse” tradisjonelt blitt brukt for å vise til sinnets rasjonelle kunnskapssøkende prosesser i motsetning til andre måter å forholde seg til verden omkring oss”.

Litteratur og kunst er i fremste rekke blant disse måtene å engasjere seg på, og hele livet har jeg forsøkt å finne ut av virkningene til slike ideer som bæres frem av fortellinger. Forholdet mellom fantasi og tenkning, den forskjellen som det er vanlig å forestille seg finnes mellom fantasi og fornuft, har blitt til de sentrale gåtene som jeg har strevet med og fortsatt strever med å løse. Hvordan virker fantasiprodukter sammen med den etterprøvbare virkeligheten? Er det slik at erfaringer som ordene former til historier så i sin tur skaper (nye) erfaringer? Hvordan og hvorfor forårsaker det å fremstille noe billedlig – en engel, Minotauren, det indre i et gigantisk gravkammer – følelser (skjelving, kribling) som er forskjellig fra de følelsene erfaringen selv ville ha fremkalt?

Som dikteren Michael Symmons Roberts skriver, “ Du er ute på et oppdrag for å oppdage/Hvorfor havfruer fremdeles svømmer i våre drømmer. ”

Og videre, hva med irrasjonalitet, overtro, godtroenhet, ideologisk mishandling, fatalisme, overleverte forestillinger, fordommer? Hva vil historiene si? Og hvilke betydninger kan vi tillegge dem?

Leksikonet fra barndommen min ville vært fullt av feil i dag, gitt dagens kunnskap og endrete verdier, spesielt i forhold til kjønn, kolonihistorie og religiøs toleranse. Her forleden tok jeg ut en gammel bok med fortellinger i biblioteket mitt for å gi den til mitt barnebarn og fant ut – akkurat tidsnok – at den var fullspekket med usigelig rasisme. Mens jeg i arbeidet mitt har villet forholde meg til mytiske fortellinger som noe grunnleggende ved menneskelig virksomhet og kultur, så har jeg også ønsket å være på vakt overfor misbruk av (fortellingenes) fortryllelse – politisk propaganda, totalitære systemer, profeters, kirkers og ideologers utnyttelse av folks godtroenhet, og drømmefabrikkens sosiale ingeniørkunst i eventyrfilmer, for eksempel.

Min mor var italiensk og katolikk, og jeg ble oppdratt i hennes tro som bygger fellesskap og fellesskapsfølelse på en grunnleggende fortelling, eller snarere på en bok med fortellinger, forsterket av myriader av helgeners dramatiske liv, og all slags meditative og liturgiske praksiser som innebærer flere historier: mysteriene i Jomfru Marias liv frembrakt av rosenkransen og bønnene – Korsveien som forestiller Jesu lidelser på Via Dolorosa.

I en av mine tidligere studier, om Jomfru Maria-kulten, undersøkte jeg samspillet mellom livet og skjebnen til kvinner som var oppdratt, slik jeg hadde blitt, til å bruke dette feminine idealet som modell for eget liv. Tilbake på syttitallet avdekket forskningen jeg gjorde for denne boken betydningen av historiske og sosiale betingelser for utviklingen av en myte og de virkemidlene som knyttes til den. Siden da har jeg hele tiden forsøkt å ha disse kryssende strømningene i sikte. Et litterært arbeid gir mening i forhold til den tiden og de omstendighetene det ble skapt under – men også for måten det mottas på.

Feministiske problemstillinger er gjennomgangstema i all min skriving ved siden av en interesse for det som er felles. Dagligspråk, ofte i uskrevne former ved siden av eventyr og myter – ballader, ordtak, underholdning, annonser – utgjør et uuttømmelig arkiv. Ved å utforske hvordan 1001 Natt, et forbausende frodig eventyrsyklus – komisk, tragisk, magisk og jordnært – begynte å sirkulere i Europa og berike vår kultur, håpet jeg å kunne hjelpe til å tegne på nytt omrisset av et kart som har blitt preget av fortellinger om konflikt og gjensidig forakt. Mens hellige krigere var travelt opptatt med å pusse sine våpen, sladret kunstnere og håndverkere seg imellom om fløyel, glass, forgylling, broer, tulipaner, blekk, metallurgi, sjøfart, astronomi – og fremfor alt utvekslet de historier og måter å fortelle dem på. Fra mitt synspunkt legger tanken om at fantasien kan redde livet ditt – Scheherazades strategi – med rette vekt på å finne den myten en kan leve etter. Kampen for det som er felles, rettferdighet, sameksistens uten morderisk strid trenger ord – ikke enkle oppskrifter laget av allslags fundamentalister, men kompleks, strukturert, nyansert og likevel ikke mindre fengende litteratur laget av ukjente stemmer i fortiden og forfattere i dag. 

I 1952, under det voldsomme opprøret mot koloniinteressene i Egypt ble bokhandelen som min far hadde åpnet i Kairo etter krigen, brent ned. Det var sent på ettermiddagen etter en dag da det meste av europeiske – utenlandske – forretninger og møteplasser ble angrepet. Da vi besøkte de nedbrente restene av bokhandelen noen få dager senere, ga min far meg en innsikt i de intense konfliktene som syder omkring ord som jeg aldri vil glemme – uten at jeg den gang nødvendigvis var i stand til å uttrykke det bevisst for meg selv. Det gikk ut på at jeg, uten å kunne gjøre noe med det, var del av et regime som ikke alle sluttet opp om, og at bøker spiller en mektig rolle i forsøkene på å hevde autoritet og i kampen for selvstyre, at de var bærere av ideer, uttrykksformer, språkbruk, og sto i et forhold til makt som det var nødvendig å undersøke nærmere. Manuell Castells, en av mine aktede forgjengere på dette podiet, hevdet at “den grunnleggende maktkampen er kampen for konstruksjon av mening i folk sine sinn”. I en tid der begrepet «hatefulle ytringer» har blitt definert i lovgivningen, og på den måten erstatter magiske bannlysninger i fortidens trosforestillinger, slutter jeg opp om motsatsen, om det Natalie Davis kalte “fredsritualer” eller det jeg kan kalle rimelighetens språk. Det betyr ikke at alt skal utrykkes søtt og mildt eller at historiene skal fortelles mykt og pent og koselig – langt derifra. Men at menneskesinnets fortellerimpuls kan søke å oppnå det gode gjennom hva det forestiller seg og hvordan det forestiller seg det.

Jeg har forsøkt å arbeide for det som gir liv og energi til fantasien, og å følge eksempelet til de som snakker rimelig og sant, og søker fred og rettferdighet gjennom tenkning og skriving. Jeg håper å bidra til dette prinsippet med noe av denne generøse prisen dere har gitt meg, i forbindelse med de mange mennesker i dag som har fått slitt i stykker sine bånd til kulturen av våre kriger og av den fattigdommen og eksiltilværelsen som følger med. Jeg skulle ønske jeg kunne gi uttrykk for hvor overveldet jeg er og hvor takknemlig jeg er overfor de mange vennene og kollegene som har hjulpet meg underveis, og til Holbergkomiteen og Holbegstyret for denne ekstraordinære æresbevisningnen.

Professor Marina Warner

Holbergprisen 2014