Stephen Greenblatt's tale på prisutdelingen.

Stephen Greenblatt's tale fra prisutdelingsseremonien, onsdag 8. juni, 2016 i Universitetsaulaen i Bergen.

Deres kongelige høyhet Kronprins Haakon, Statsråd, representanter fra Holbergkomitéen, min elskede kone Ramie, kjære kolleger og venner, ærede gjester.

Jeg er dypt takknemlig overfor dem som har utpekt meg som årets Holbergpris-vinner. Min takknemlighet er selvsagt personlig, men den strekker seg lenger enn til mitt eget liv og virke. Ved å beære meg på en slik storslagen måte har dere samtidig valgt å fremme humanistisk forskning. Det har dere gjort på et betimelig tidspunkt, da offentlig anerkjennelse av denne forskningen er sårt tiltrengt. Den kollektive tiltroen til humanioras betydning og verdien av en humanistisk utdannelse har minsket betraktelig i løpet av de siste årene.

Selv om høyere utdanning i USA ofte anses som en bastion for humanvitenskapene, utgjør de i realiteten bare en liten del av det store bildet. Ifølge de tallene jeg har hentet fra min venn Louis Menand (som er med oss her i dag), oppnås dobbelt så mange universitetsgrader i fritids- og fitness-studier som i filosofi og religion, på lavere så vel som på høyere grad. Humaniora har tapt terreng innenfor den generelle universitetsutdanningen i forhold til samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene. Ved Harvard, hvor jeg underviser, har antallet studenter med engelsk som fordypning sunket med 30 prosent mellom 2008 og 2013. Og ved Yale, hvor jeg tok min utdanning, har den generelle tilstrømningen til humanistiske fag falt med 24 prosent siden 2001. Antallet historiestudenter har sunket med 49 prosent. Tilsvarende dystre tall finnes for andre amerikanske eliteinstitusjoner. Selv om den faglige interessen kan være oppslukende, og på tross av gode statistiske belegg for at det å studere humanistiske fag gir en verdifull forberedelse til et bredt spekter av profesjoner, har mange studenter og deres foresatte tydeligvis konkludert med at det er en farlig sløsing med tid og penger.

Årsakene er for en stor del forbundet med utviklingen i økonomien og i teknologien, men slik jeg ser det, har denne nedgangen funnet sted akkurat på det tidspunktet da behovet er størst for nettopp de analytiske redskapene og de humanistiske perspektivene som litteraturstudier, kunst og filosofi tilbyr. Vår kultur beabeider informasjon visuelt som aldri før i menneskehetens historie, det være seg via plansjer, grafer, fotografier, film eller digitale bilder, og på uendelig mange andre måter. Er det virkelig mulig at noen tror at det å forstå hvordan bilder virker, ikke er en viktig disiplin? Likeledes konsumerer vi konstant fiksjoner. Ifølge Arbeidsdepartementets siste tidsbruk-undersøkelse, ser amerikanere på fjernsyn gjennomsnittlig i nesten tre timer hver dag; andre undersøkelser antyder enda høyere tall. Dersom vi legger til mye av det som i aviser påstås å være nyheter, sammen med musikktekster, artikler i den kulørte ukepressen og på nettsider, annonser, religiøse fabler, en og annen roman og skuespill, dagdrømmer og det meste av det politikere sier, skjønner vi at en oppsiktsvekkende stor del av dagen blir brukt til å produsere og å konsumere fantasier. Er det virkelig noen som mener at det å forstå hvordan fiksjoner virker, ikke er av avgjørende betydning og har verdi? Samtidig lyver ikke tallene for søknader til humanistiske fag. Nedgangen er reell.

Jeg spiser lunsj med en begavet kollega som leder et viktig stamcelle-laboratorium. Han forteller meg at hans forskerteam arbeider frenetisk med å lokalisere de cellekombinasjonene som skaper høy intelligens, med det mål for øye at disse en dag i nær fremtid kan bli selektert og forsterket i vår befolkning. Kineserne har allerede et forsprang på dette forskningsområdet, hevder han med bekymring. Jeg ønsker å be ham om å stanse opp og gå tilbake til grunnleggende refleksjoner over menneskelivets natur, refleksjoner som fra Platon og Dante til Kierkegaard og Hannah Arendt har vært med på å danne det humanistiske prosjektet. Jeg ser generaler og politiske ledere hylle dronenes makt, slik de manipuleres på skjermer i rom tusenvis av mil borte fra de stedene og folkene som blir angrepet i et regn av destruksjon, og jeg får et ønske om at vi sammen skal gjenoppleve Homers kampscener, med sin ufortrødne og usentimentale, men dypt tragiske anerkjennelse av stridens skadeverk og død, som en menneskelige realitet. Jeg sitter på undergrunnsbanen og ser på folk rundt meg, alle stirrer inn i sine elektroniske apparater. Jeg ser at folk gjør det samme selv på fotballkamper eller i operaen eller midt under en middag på en restaurant. For den saks skyld kjenner jeg selv på impulsen, den underlige avhengigheten vi alle deler nå. Og jeg undrer meg over hva som har skjedd med oss.

Jeg tilbrakte en sommer en gang for mange år siden i en liten landsby nær Narbonne i Sør-Frankrike. Under de varme kveldene satt de fleste landsbyinnbyggerne på trappen til husene sine eller på stoler i gatene - det var knapt noen biler på den tiden i dette fredelige hjørnet av verden -  og småpratet og utvekslet historier med sine naboer mens de nøt et glass med hjemmelaget pastis. Noen få hadde kjøpt seg fjernsyn – en nykommer på dette provinsielle stedet – og disse landsbyfolkene satt inne, med dørene lukket, mens det spektrale lyset flimret gjennom vinduene. Jeg minnes at jeg registrerte tapet, men det var selvsagt bare fortroppen. Nå sitter vi alle inne, alene, også når vi er utendørs. Enkelte mobiltelefonbrukere snakker med høye stemmer på offentlige steder om påfallende intime ting, som om de hadde mistet all forståelse for folk omkring dem, eller som om de forestilte seg at alle andre var like innhyllet i seg selv. Mange av mine studenter vandrer rundt med øreplugger og med blikket festet til små skjermer; deres isolasjon fra de menneskelige og naturlige omgivelsene er nesten fullstendig. For alt jeg vet, ser de på og hører de på noe hyggelig, men det er noe foruroligende i det uansett. For mennesker ser ikke lenger ut til å bruke sine apparater; apparatene ser ut til å bruke dem, og i prosessen inndeler de oss i hermetisk lukkede enheter. Til tross for at vår teknologi bygger på fantastisk komplekse elektroniske nettverk, har de den underlige effekten – ikke alltid, men faretruende ofte – av å oppløse den menneskelige forbindelsen mellom oss, slik humanistene har forstilt seg denne type involvering som John Donne så perfekt uttrykte det i sitt verk Devotions:

No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main; if a clod be washed away by the sea, Europe is the less, as well as if a promontory were, as well as any manner of thy friends or of thine own were; any man's death diminishes me, because I am involved in mankind.  And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.

Da jeg for mange år siden forelsket meg i Shakespeare, var det fordi hans verker gjorde at jeg følte meg nærmere menneskene rundt meg, og også nærmere folk jeg ikke kjente. Gjennom ham åpnet verden seg opp for meg, slik den hadde gjort det da jeg som liten bladde om i en gammel reisebok som mine foreldre hadde hjemme. Men det var ikke steder – fjordene, Golden Gate-broen, eller til og med London – som åpnet seg for meg gjennom Shakespeare; jeg følte at jeg trådte inn i menneskelige landskap som jeg ikke på noen annen måte kunne få innpass i. Disse landskapene inneholdt romerske generaler med kamparr, middelalderkonger som trodde at Gud kunne kjempe på deres side,  renessanseprinser som manøvrerte for å vinne makten, og liknende skikkelser. Men det som betydde enda mer, var tilgangen til et stille, indre rom, hvis eksistens jeg hadde en intuisjon om, men som jeg manglet ord for å gi uttrykk for: følelsen av en kjærlighet så intens at den tilintetgjør alt annet; en hemmelig frykt for maktesløshet og nederlag; en ukontrollerbar morderisk eller suicidal impuls; en følelse av fremmedgjøring overfor verden. “What should such fellows as I do crawling between earth and heaven?” Shakespeare syntes å tilby meg ikke bare en sterkere nærhet til folk jeg ikke kjente, men en større nærhet til deler av meg selv som lå gjemt i mørket. Og det var nettopp tilgangen til disse delene av meg selv her og nå som paradoksalt nok interesserte meg ved fortiden. Jeg har aldri mistet min første, overveldende følelse av undring, min egen primalscene: Tenkte de det, og følte de det, og gjorde de det allerede på den tiden? Hvordan er det mulig at de som har vært døde så lenge, og selv fra så fjerne tider og steder, kan tale direkte til meg? 

Det var med denne fornemmelsen av undring, og etter oppmuntring fra en begavet gymnaslærer ved navn John Harris, at jeg tok fatt på mine universitetsstudier, med engelsk som fordypningsfag. Jeg skulle raskt lære at Engelsk institutt ved Yale på begynnelsen av sekstitallet var den ivrigste forkjemper for den formalistiske retningen innenfor litteraturteorien som ble kalt New Criticism. En interesse for historisk kontekst ble aktivt motarbeidet av mange av mine professorer, som anså en slik interesse for å være en vulgær, halvdannet atspredelse. Det som ble ansett som viktig, var å lage stadig mer sofistikerte diagrammer av de interne strukturene i kompliserte verk, enten det dreide seg om en 14-linjers sonett eller en utflytende 1800-tallsroman. Hvordan konstituerte og utviklet Andrew Marvell sitt billedmønster? Hva var forholdet mellom underplottet og hovedplottet i Middletons og Rowleys merkelige 1700-tallsdrama The Changeling? Hvor mange måter parodierte Popes Dunciad homeriske motiv på? Dersom jeg ønsket å finne ut hvem Pope hengte ut, kunne jeg kikke i fotnotene, men den informasjonen jeg eventuelt fant der, ville ikke bli sett på som relevant, like lite som den tilsynelatende berettigelsen av eller urettferdigheten i Popes utfall. ”Å evaluere et dikt”, skrev Yale-professoren William Wimsatt, ”er som å evaluere en dessert eller en maskin. Alt man ber om, er at den fungerer”.

Denne holdningen til litteratur hadde, med klarhet, enkelhet og eleganse, vunnet frem ved Yale i etterkrigstiden, så vel som ved andre fremtredende litteraturinstitutter - og det av gode grunner. Den feide vekk generasjoner av ullen biografisk fundering, som ofte var latterlig sentimental og moraliserende. Den avfeide likeledes oppvisning av nedarvet smak, høvisk oppførsel eller en antatt forankring i slektslinjer og nasjonal identitet. I stedet ble det tilbudt en verdifull, høyst tilpasningsdyktig, demokratisk verktøykasse av tolkningsteknikker som ikke var avhengig av kontekstuell kunnskap. I tre år fulgte jeg den strenge opplæringen som formalismen krevde. Jeg lærte i det minste noen av de midlene som mine begavede lærere anvendte for å evaluere desserter og maskiner. Og jeg lærte hva jeg skulle utelate. Min bacheloroppgave om Huxley, Waugh og Orwell forsøkte å beskrive strukturen i den moderne satiren. Det faktum at Waugh befant seg politisk på den ekstreme høyresiden, mens Orwell var venstreorientert, eller at Huxley etter 1937 bodde i Los Angeles og Taos, hvor han eksperimenterte med meskalin og LSD, var simpelthen ansett som irrelevant.

Selv om jeg tidvis opplevde utålmodighetsanfall i møte med det jeg ble undervist i, er og forblir jeg takknemlig for den opplæringen jeg fikk. En av mine nederlag som lærer, en falitt jeg for øvrig deler med mange i min generasjon, har vært min manglende evne eller vilje til å videreføre denne verdifulle verktøykassen - polert og forbedret - til mine studenter. På midten av sekstitallet, ble jeg imidlertid drevet i en annen retning. Jeg hadde vært på et stipendopphold ved Cambridge – utenfor USAs grenser for første gang – og var svimmel av begeistring over alt som var nytt. Det må vedgås at jeg i mine studier ved Cambridge fant en stor grad av videreføring av det jeg allerede hadde lært, av den grunn at en sentral figur i etableringen av amerikansk nykritikk hadde vært litteraturforskeren I. A. Richards fra Cambridge. Til tross for at hans litteraturteoretiske posisjon ble utfordret, dominerte fremdeles hans pedagogiske teorier ved hans egen institusjon. Jeg forsto svært lite av den filosofiske debatten som Richards berømte litteraturkritiske bøker hadde gitt opphav til, men jeg ble umiddelbart innviet i en av dens praktiske resultater, nemlig en besettelse for dating games. La meg straks presisere at det ikke her er snakk om det vi i dag forbinder med dette uttrykket. Dating games var en øvelse i nærlesning, som tok form av undervisning der studenter ble gitt en kort, uidentifisert passasje av poesi eller prosa, vanligvis hentet fra enten en mindre kjent forfatter som man ikke kunne forvente at studenten hadde støtt på tidligere,  eller et obskurt verk av en kjent forfatter. Studentens oppgave var helt enkelt å datere utdraget så presist som mulig og gi en begrunnelse for denne dateringen. De som var dyktige i dette spillet, klarte nesten uten unntak å komme med det rette svaret: ikke kun den siste halvdelen av sekstenhundretallet, for eksempel, men 1680-årene eller til og med 1686–87.

Vi fikk ingen forklaring på hvorfor dette skulle være en nyttig øvelse. Ei heller fikk vi noen form for oppmuntring til å våge å ta steget videre til verden som lå utenfor de radikalt de-kontekstualiserte, isolerte tekstutdragene. Øvelsens verdi lå i å oppmuntre til en rastløs, bred lesning på tvers av århundrene, en lesning som gjorde nedslag for å fange ørsmå, avslørende tegn på å være forankret i et bestemt tidspunkt. Men etter hvert som ukene gikk begynte jeg å føle meg både fortapt og klaustrofobisk.

Forløsningen fant jeg i en annen form for undervisning som ble praktisert av en ung renessanseforsker – han er nå slått til ridder – som påtok seg oppgaven med å forberede meg til en eksamensoppgave som kun ble formulert som ”1579-1603.” Her kunne jeg endelig få fordype meg i en bestemt historisk epoke, Spensers, Marlows og Shakespeares epoke. Men jeg skulle få meg en overraskelse. Min lærer startet med å foreskrive en svært omfattende lesning fra noe som kalles Batman vppon Batholome his booke. Jeg minnes ennå tittelen med frysninger. Dette var, slik jeg nå i ettertid forstår bedre, en utgave fra 1582, utarbeidet av den lærde doktor Stephen Batman, og basert på en oversettelse fra 1400-tallet som en forsker fra Cornwall, John of Travista, hadde foretatt av et omfattende leksikon sammenstilt i 1240 av den fransiskanske skolastikeren Bartholomeus Anglicus, engelskmannen Batholomeus. Mens jeg kjempet mot søvnen, strevde jeg meg gjennom sidene – ”Of the order of Seraphim,” “Of the virtues vital, animal, and visible,” “Of the four qualities elementary,” og så videre – og troppet opp til veiledning uten essayet jeg skulle ha skrevet. Jeg innrømmet at jeg forsto svært lite av det jeg hadde lest. Min veileder så morskt på meg, og idet han vinket meg av gårde med en håndbevegelse, satset han alt på ett kort, slik man gjør når man spiller blackjack. Til uken etter fikk jeg i oppgave å fortsette med den samme boken, men denne gangen skulle jeg lese et enda større antall sider som det ble forventet at jeg skulle skrive noe om.  Med bister mine arbeidet jeg meg gjennom Batmans versjon av Trevisas versjon av Batholomews beretning om spyttets egenskaper, helbredelser for hodepine, nesesykdommer, stjernehimmelens vesen, og så videre. Da jeg returnerte til timen, hadde jeg i det minste skrevet noen sider der jeg forsøkte å forklare hvorfor dette verket fremsto som så trøstesløst for meg. Jeg kunne ikke finne noen innfallsvinkel, sa jeg, ingen passasjer som vekket noen sympatiske strenger i meg, ingen klang av en stemme som talte til meg. Jeg kan fremdeles huske hans kremtende svar: ”Det handler ikke om deg, Greenblatt”.

Når jeg tenker tilbake etter alle disse årene, forstår jeg bedre nå hva min veileder prøvde å gjøre, og til et visst punkt støtter jeg ham. ”The past is a foreign country: they do things differently there” (L.P. Hartley). Han ønsket at jeg skulle erfare en radikal motsats, en standhaftig  annerledeshet i en verden som motsetter seg lettvint tilegnelse. Men det jeg egentlig opplevde, var en steril dyrking av det antikvariske, en fortid som ikke hadde noe å tilby meg, en litterær arv som ikke bare var fremmed, men død. Dersom jeg var flittig nok, kunne jeg regne med å besitte denne litterære arven for meg selv og fortsette å plage neste generasjon av studenter. Ingen ønskelig form for lydig tilegnelse av en kulturarv – og slett ikke på midten av sekstitallet, da vinduene ble slått åpen og alle autoritetsstrukturer ble utfordret.

Jeg ble mer og mer fanget inn av datidens politiske strider, men jeg hadde ikke noe ønske om å forlate litteraturstudiene. Jeg ønsket å forstå hvorfor Sir Walter Raleigh – en mann av hoffet, monopolist, skjødesløs eventyrer og rastløs bedrager – skrev slik vakker, følsom kjærlighetspoesi. Jeg beskrev den underlige forvandlingen av Thomas Mores radikale visjon, fra en kommunistisk utopi til en fangeleir. Jeg strevde med å finne ut hvorfor noen kvinner og menn på 1500-tallet ofret sine liv for obskure teologiske poeng, mens majoriteten av deres samtidige bare ristet likegyldig på skuldrene. Mens jeg ivrig leste oppdagelses- og reiselitteratur, forsøkte jeg å relatere det jeg hadde lært i disse bøkene, til Shakespeares Henry IV-dramaer, Othello og Stormen. Jeg reflekterte med undring over måten visse bemerkelsesverdige renessanseindivider pønsket ut hvordan de skulle skape sine identiteter på, som om de var kunstferdige gjenstander, og hvordan de under enormt press tviholdt på følelsen av å være autonome aktører. Disse undersøkelsene av fortiden var ikke forsøk på å flykte fra nåtiden. Snarere tvert imot; jeg følte at jeg kunne anvende dem for å fokusere på og klargjøre spørsmål jeg var opptatt av i min egen samtid.

Men de dødes stemmer gikk aldri med på at de kun skulle tale til det som er her og nå. De insisterte på å uttrykke sine egne presserende begjær og redsler. Gitt at jeg følte at jeg fant en inngang, et hint om nærhet, har jeg blitt dratt inn i deres verden med hud og hår – det være seg Columbus’ første uttrykk av undring i møte med den nye verden, et middagsselskap hjemme hos kardinal Wosley, en prests pastorale visitt hos en gravid kvinne som venter på å bli henrettet, en hemmelig eksorsisme i Buckinghamshire, Frobishers kidnappinger på Baffin-øya, den brutale avstraffelsen av en fange på 1600-tallets Java, en hemmelig fremførings av King Lear hjemme hos en katolikk som trosser statskirkens forbud. Slike øyeblikk var ofte nok til å få meg til å sette i gang med undersøkelser, hvorav noen varte i årevis, og som oftest endte de opp med Shakespeare. Mens jeg sørget over tapet av min far og grublet over hans ønske om bønner etter hans død, begynte jeg å tenke på spøkelser, noe som igjen drev meg hen mot en fascinasjon for den tapte katolske dimensjonen, purgatoriet, som endte opp som en bok om Hamlet, som på en måte fungerte som mitt eget sorgarbeid. For å takle min egen verden måtte jeg hanskes med en verden som ikke var min, men det kunne jeg bare gjøre dersom jeg kunne ta meg selv med på ferden. I motsatt fall ville det bare bli livløse ord på boksidene som kan identifiseres gjennom subtile tidsmarkører som kunne dateres, til tidlig 1600-tall, for eksempel, eller kanskje 1602 eller 1603, men som ellers forblir tause.

Det tok meg ganske mange år å finne balansen, og selv i dag er jeg langt fra sikker på at jeg har funnet den.  Men målet er alltid å gripe det som kommer til oss fra fortiden, fremmed og dunkelt som det er, og samtidig å forholde seg til de mest presserende spørsmål i vår egen tid, enten disse ropes ut i offentligheten eller hviskes frem i våre hjerters stillhet. Jeg visste at jeg utrettet noe – om ikke noe korrekt, så i det minste noe mektig – da min bok Renaissance Self-Fashioning ble utsatt for sviende angrep, tettskrevne kolonner etter kolonner, side opp og side ned, i Times Literary Supplement. Og til tross for at jeg av natur ikke er stridslysten, hadde jeg en følelse av at jeg var på vei i riktig retning da den konservative skribenten i Newsweek, George Will, holdt en professor som antydet at Shakespeares Stormen på en eller annen måte handlet om imperialisme, for å være en særlig trussel for hele den vestlige kulturens bestående. Herr Will nevnte ingen navn, men jeg så meg selv i speilet og visste at det var jeg som var fienden.

Disse kranglene er nå allerede gamle, og selv om de ikke alle har stilnet, er de kun verdt å huskes som en påminnelse om hvor vanskelig oppgaven er. Jeg kan påvise på hvilken måte Shakespeare var en person av sin tid, og jeg kan vise dere på hvilke måter hans verk gjenspeiler epokens imperialisme og den dødelige konflikten mellom katolikker og protestanter, så vel som iscenesettelsen av makt i Elisabeth Is regjeringstid. (Med tiden vil jeg kanskje også makte å avdekke alt Shakespeare hentet fra Batman vppon Batholome his booke.) Jeg kan vise hvor mesterlig han reflekterer over kjønnsforvirring, over det skandaløse skillet mellom fattig og rik, over rasehat, over de forholdene som gjør det mulig at en stormfull, moralsk korrumpert demagog faktisk blir en stor statsleder. Men hvordan skal man evne å forklare hvordan han er begge deler på samme tid? Det er en utfordring som fremdeles, etter alle disse årene, både pirrer meg og unndrar seg  min forstand.

At Holbergkomitéen har vist meg og mine bestrebelser på å møte denne utfordringen en så storslagen ære, er hinsides alt det jeg har forventet eller i sannhet har fortjent. Men jeg aksepterer æren på denne minnerike ettermiddagen, ikke bare for meg selv, men for alle de fremragende lærere og studenter, kolleger og nære venner – noen av dem er med oss her i dag – som har vært deltakere i mitt forsøk på å lodde den magiske kraften som ligger i menneskets kreativitet.